Disse dager er det mange nye stier som må gås opp. Vi skal gjøre så utrolig mange nye ting, og du har kanskje kjent litt på de følelsene inni kroppen, både av glede, sorg, frustrasjon, irritasjon – alt som bare baller seg på nå. Og du, det er helt, helt normalt! Du skal få lov til å kjenne på de følelsene. For følelsene dine er gode, de skal være der, og du trenger dem – akkurat nå.

Urørt landskap

Grunnen til at du kjenner på alt dette, er at vi nå holder på med å gå opp nye stier. Det er som om vi går i et helt urørt landskap og skal finne fram og lage våre stier. Første gang du tråkker ut i et urørt landskap, er det mange hindre på veien. Gresset reiser seg opp igjen med en gang, så hvis du ser deg tilbake, er alt helt borte. Alle svarene du hadde. Det er kanskje mange røtter i veien, det er steiner som må flyttes, det er kanskje trær som har veltet over ende – og sånn er det også litt i vårt liv nå.

Du tenker at nå, nå vet jeg hvordan jeg skal gjøre det. Og så går du ett steg til, og ser at det ikke funket. Blodet, svetten, tårene vi må felle, latteren, smilene og håpet som vi møter på veien – alt det er noe vi møter på veien når trærne faller og når stien skal gås opp. Da er det viktig å ha et bra kompass og de løsningsorienterte brillene på seg.

Lade batteriene …

I disse dager er det veldig mange mammaer som kanskje glemmer å lade sine egne batterier. Glemmer å lade opp det som er viktig for seg, og å finne ut: Hva er det jeg trenger nå? Hva trenger jeg, som person? Ikke jobben, ikke barna – men hva trenger jeg? Den lille stunden som du trenger for å kunne være den mammaen, den kjæresten og den jenta som du er. Og da må vi lade batteriene.

For noen så er det å være alene, kanskje sitte med en bok, et strikketøy, se en film – for andre så er det kanskje å være sosial, møte noen, skravle med noen, være sammen med noen. Vi har ulike måter å lade på. Du har de introverte og de ekstroverte. Og vi er litt begge deler, alle sammen, men vi har kanskje noe vi foretrekker når vi er slitne. Vi lader jo batteriet på telefonen vår hver eneste dag – vi passer på at det aldri går helt tomt, for da funker jo ikke mobilen. Det samme må vi gjøre med oss selv: lade våre egne batterier.

… for å finne veien

For inni deg og meg finnes det et utrolig fint kart og kompass. Det kartet og kompasset vil fortelle deg hvor du skal gå, på hvilken måte du skal gå dit, og hvilke veier du kan snirkle deg rundt for at du skal komme til mål. Men da må batteriene være ladet. For når vi går på akkord med oss selv, når vi gir og gir og prøver å finne løsninger, og så glemmer oss selv, da er det skikkelig vanskelig å finne den veien.

Den stien skal vi finne ut av. Vi må kanskje gå noen ganger fram og tilbake før den blir skikkelig gått opp, men vi skal finne ut av det. Vi skal få flyttet de steinene, få tatt bort de røttene, vi skal få gått opp den stien. Du og jeg. Vi skal finne stien igjennom denne perioden. Og noen ganger vil vi kjenne på alle de følelsene – men tenk at følelsene dine er bra, for følelsene dine forteller deg at du lever.

Og kjenner du at det er litt for mange kjipe følelser, så finn noen å snakke med. Det er veldig fint å snakke med noen som stiller gode spørsmål og gir deg svarene du har i deg. For du har kartet, og du har kompasset. Legg deg selv på ladning, og lag dine nye stier – opp og frem. Dette går bra. Alt blir bra. Ladning, kart og kompass – og nye stier.

Dette blir bra!

klem Marianne