Som mamma, som gründer, som kvinne, som det mennesket jeg er, så opplever jeg også stadig at jeg kan lure på: Hm, hva mente de med det? Hvorfor ble det sånn? Hvorfor reagerte vi på så ulike måter på en situasjon?
Det er livet. Og etter at jeg oppdaget det som jeg nå skal fortelle deg litt om, fikk jeg mye mer lettelse og forståelse for hvorfor ting er som de er. En av de første setningene jeg lærte da jeg startet på coachutdannelsen og ble mental trener, var: Kartet er ikke landskapet.
Kartet er ikke landskapet?
Hva menes med det, tro? Se for deg kartet ditt på mobilen. Du tar opp kartet og ser på det. Det med de grønne feltene og stripene der veiene går. Så velger du kanskje å sette på satellittkartet. Da er du kanskje litt mer med. Du er på et nytt sted, en ny by. Først ser du på det vanlige kartet, så ser du på satellittkartet – og så går du ut av hotellet, og så tenker du: Hæ? Hvor skal jeg hen nå, a? Hvor er jeg?
Ulike dimensjoner
Sånn er også livene våre. Mitt liv er kanskje kartet på mobilen, ditt er kanskje satellittkartet, mens en tredje person er kanskje hun som står utenfor hotellet. Akkurat samme situasjon kan se totalt ulik ut. Utfra de forutsetningene vi har, de tankene vi har, det vi har vært igjennom, så lager vi vår dimensjon ut av det.
To sider av samme sak
Vi (i hvert fall jeg) har ofte hørt: Ja, men det er alltid to sider av samme sak. Det er kanskje litt det samme? Men for meg fikk det en ny dimensjon da jeg fikk høre at kartet ikke er landskapet. For det gjorde det lett å forstå. Så når jeg nå møter noen som gjør noe som får meg til å tenke: Hæ? Var ikke det litt rart å si? Var ikke det litt rart å gjøre? – så tar jeg med meg dette. Kartet er ikke landskapet.
En annen refleksjon
Og så prøver jeg å flytte meg litt. Hm, hvordan er det i denne posisjonen, og hvordan er det for den personen? Hvordan ser de deg? Og så stiller jeg kanskje et par ekstra spørsmål, sånn at jeg forstår litt mer av det kartet. På samme måte som du kanskje gjør når du går inn på kartet og tenker: Ja, nå skjønner jeg hvor det er – og du likevel ikke skjønner det når du går ut av hotellet. Da prøver du å sette deg inn i kartet på nytt, på en annen måte, og så får du en annen refleksjon.
Alt oppleves ulikt
Jeg vet ikke om dette er noe som vil hjelpe deg. Men jeg vet at det har hjulpet meg ekstremt mye til å forstå hvorfor ting er som de er. Til å ha en forståelse for andre, til å ha en medfølelse for andre, og til å ha en nysgjerrighet for andre og deres oppfatning. For ja, landskapet er akkurat det samme, både på kartet, på satellittkartet og ute på gaten. Men det oppleves så utrolig ulikt.
Så hva tror du? Kartet er ikke landskapet? Er det noe som kan være godt for deg å ha med deg?
Klem fra Marianne