Tar du deg selv seriøst? Sier du at du er viktig, eller forteller du deg selv og omverdenen at det ikke er så farlig? Jeg har i hvert fall gått på den bommerten selv, at jeg har sagt: Men det går bra, det er ikke så farlig, det ordner seg, jeg trenger ikke, jeg må ikke … Men vet du hva, det var ikke det smarteste jeg gjorde. For det at vi ikke tar oss selv seriøst og det at vi trenger å funke, at vi trenger tid, at vi mammaer også har en kropp og et liv – det er det dummeste vi gjør. Vi er også viktige! Men vi må selv innse at vi er viktige for at andre skal innse det.
Si det høyt!
Hvis du hele tiden går og unnskylder deg, hvis du hele tiden setter deg selv bak og sier at det ikke er så farlig, det går bra, barna først, mannen først, venninner først – så kommer du heller aldri til å få. Det er i alle fall min erfaring. Når jeg ikke sa høyt at jeg var viktig, at jeg trengte tid, at jeg også trengte å få lov til å bestemme, så kunne ikke de andre gi meg det. Hvis du selv mener at du er viktig og at du trenger å funke og ha en kropp som fungerer, så må du si det til deg selv. Ja, det høres rart ut, men du må si til deg selv at du trenger det. Og du må ta deg selv seriøst. For setter du deg selv som noe som er viktig, så skjønner de andre også at det er viktig. Og da er det mye lettere å gi.
La andre sørve deg!
Vi mammaer sørver, sørver og sørver. Men la andre også sørve deg! For det å få hjelpe, det å få bidra, det å få lov til å være den som gjør at noen andre blomstrer og vokser, for eksempel som vi gjør for barna våre – vi kjører dem til aktiviteter, vi passer på at de har rent tøy, vi hjelper dem med lekser, vi motiverer dem når de skal få til ting – det må du også gjøre mot deg selv! Og du må også si at du ønsker at noen skal gjøre det mot deg. At noen skal være den som hjelper deg, tilrettelegger, motiverer, pusher og heier på deg! Det er i hvert fall min erfaring, at så lenge du ikke setter deg selv som noe viktig, så kommer du til å være uviktig.
Gå deg en tur!
Det er ikke snakk om mye tid som du skal be om. Men kanskje du skal si at jeg er viktigere enn den tv-serien. Kanskje du skal si: Jeg vet det er mørkt, og jeg kunne godt tenke meg å sitte under et pledd, men at jeg har en kropp som funker, er mye viktigere, så den har mye bedre av at jeg går meg en tur. Du kan få den tekoppen og det pleddet om fem minutter. Men hvis du tenker tilbake på alle de dagene du har ligget der og drukket te under et pledd – har du kjent deg noe bedre av det? Ja, det er deilig der og da, men du ble ikke noe bedre dagen etter! Men hvis du går ut og går deg en tur, 5-10 minutter, kanskje et kvarter, så vet jeg at du kommer til å våkne opp dagen etterpå med mer energi, du er klarere og piggere, du har mindre vondt, du har en kropp som funker.
Du er rollemodell!
Det er derfor det er så viktig at du setter deg selv høyt, at du prioriterer deg selv, og at du ser på deg selv som viktig. For du er like viktig som barna dine. Du er rollemodellen til barna dine. Og hvis du ser på barna dine og hvor mye de har kopiert av deg, så skjønner du at du er den som trenger å være den friske, glade, lette mammaen som funker, ikke den som sier: Åh, jeg har så vondt, jeg orker ikke, jeg kan ikke være med deg å sykle, for det kan ikke mamma, og nei, vi kan ikke gå i skogen, for det orker ikke mamma, for da blir mamma så sliten av å bære deg hjem. Du er rollemodell for barna dine! Du trenger å funke! Og for at du skal kunne funke og være den mammaen du ønsker, så må du sette deg selv opp på pidestallen og la andre få hjelpe deg.
klem Marianne