Jeg har et spørsmål til deg: Er det normalt å tisse på seg når du hopper? Når du løper? Når du nyser? Er det normalt å gå rundt og ha vondt, og felle tårer (som Nina gjorde fordi hun hadde så vondt)? Er det normalt å ikke kunne bære barna sine opp trapper, eller rett og slett bare bære dem eller gå trapper i seg selv (som Stella)? Er det normalt å være sykemeldt fordi du ikke funker i hverdagen din? Selv om du har blitt mamma? Nei, det er ikke det. Og vi har et problem når kroppen ikke funker. Er du ikke enig?

 

Sykeliggjøring av et normalt problem

Noen mener at det er normalt, og at det at jeg snakker om lekkasjer, vond rygg, smerter i magen og mager som ikke funker, ikke ha kontroll på kroppen sin, være for svak til å åpne en barnehageport og få vondt i ryggen av å gjøre husarbeid – det er sykeliggjøring av et normalt problem.
Hva mener du?

 

Når ble det normalt?

Jeg kjenner at jeg blir så provosert! For når i alle dager hadde en mann godtatt at kroppen deres ikke funket? Når hadde en vanlig mann på gata godtatt at han tisset på seg? Aldri! Og når i alle dager ble det et normalt problem? Eller ikke et problem en gang, bare normalt? Noe som bare skulle være sånn? Når ble det normalt at vi får vondt i ryggen og at magen bare henger ut som en hengekøye når vi skal bøye oss ned over en sprinkelseng? At vi kjenner at vi ikke klarer å stå der og trøste barna våre. Når ble det normalt? Aldri.

Vi skal fungere!

Selv om kroppen vår har gjennomgått enorme forandringer etter at vi fikk barn, så skal den fortsatt fungere. Vi skal ha kontroll og kontakt med kroppen vår – ifra foten og helt ut i hånda. Og bekken og mage er ekstremt viktige bindeledd for at dette skal henge sammen.

Det er som å begynne å kjøre en bil når du har mistet et dekk. Det er veldig greit å ta en sjekk om du har alle fire hjul før du begynner å kjøre. Men at vi mammaer sjekker hvordan kroppen vår funker før vi begynner å kjøre, eller finner ut av hva vi må jobbe med før vi begynner å jobbe med det – det skal vi ikke gjøre …

Vi må gjøre en jobb

Jeg vet at mange mammaer har fått en enorm endring i livet sitt. Stella gikk fra å være sykemeldt, kunne ikke bære barna sine, kunne ikke gå opp trapper, kunne ikke gå turer, hadde vondt i rygg og bekken og tisset på seg. Hun tok stegene, hun gjorde jobben – og hun hadde et håp, en drøm, om at det gikk an å fikse det, for det var ikke normalt i hennes verden å gå rundt med de smertene.

Hun gjorde en jobb. Hun hadde troen på at dette ikke var normalt. Noe som gjorde at hun nå jobber 100 prosent. Hun kan hoppe på trampoline, hun kan hoppe tau, hun kan leve det livet hun ønsker med sine barn og sitt liv. Der hun kan være den mammaen hun ønsker å være.

Det er ikke «bare sånn»

Det er normalt. Så ikke kom og si at det bare er sånn. Ikke kom og si at det er en normal prosess. Ja, for noen går det raskt fremover – men andre er ikke like heldige. Vi er alle ulikt stilt. Noen barn lærer å lese fort, andre bruker votter og år på å lære seg det. Vi er ulike! Vi trenger ulik oppfølging. Så ikke putt oss inn i én bås med å si at det er normalt, det bare er sånn.

Du skal være den sterke mammaen

Du fortjener å fungere. Du fortjener å ha en kropp som er sterk. Du er den sterke mammaen. Ikke hun som bare: “Jeg orker ikke”. Du er den sterke mammaen, hun som kan leve ditt liv. Ta kontroll over kroppen din, og ikke godta at “sånn er det bare”. Noen ting går over, andre ting må vi jobbe med for at vi skal fungere.

Alt jeg ønsker, er å spre det lille håpet, den lille motivasjonen og gleden, om at det kan endres. Du vet hva som er riktig for deg, hvem som kan hjelpe deg – men ikke godta at det bare er sånn, for det er ikke bare sånn.

Du fortjener å fungere, selv som mamma.
Vi mammaer viktige!

Jeg heier på deg!

<3 marianne