Her om dagen følte jeg at jeg ble skikkelig ferska. Jeg hadde bare mest lyst til å gjemme meg og forsvinne ned i bakken og håpe at ingen så meg. Det hele skjedde på klinikken. Jeg hadde en pasient som lå på benken, hun hadde det ikke helt bra, og begynte å fortelle meg hvordan hun opplevde og følte ting. Og det var da det slo meg hvor mye jeg gjør i min hverdag som jeg ikke tenker over. Det var hardt og brutalt å høre det, det var vondt i hjertet – men samtidig så vet jeg at når jeg fikk høre det, kunne jeg gjøre en forskjell. Jeg kunne endre meg, og jeg vet at jeg kan hjelpe andre med det samme. Og derfor vil jeg dele dette med deg.
Å bli sett og akseptert
Det hele handlet om det å bli sett. Det å bli akseptert, og hvor mye misforståelser det er her i verden. Hvor lett det er å misforstå når noen sier noe, og hva det gjør med hvordan de oppfører seg og hvordan de beveger seg. For ja, vi er alle forskjellige. Alle opplever akkurat det samme på helt forskjellige måter. Og det er så viktig å huske på! Og ja, jeg velger jo å tro at jeg er et godt menneske som ser folk, som passer på folk, som gir dem oppmuntring, motivasjon og kjærlighet. Men det hun sa til meg, det traff meg.
Vi påvirker omgivelsene – og vi påvirker barna våre
For bladene, de faller ikke langt fra stammen. Vi er stammen, og barna våre er bladene. Og det vi gjør, de bevegelsene, symptomene, det vi gir ut fra oss, det smitter. På godt og vondt. Og vi kan le noen ganger av at: «De gjør akkurat det samme som jeg gjør.» Men vet du hva? De gjør akkurat som vi gjør på alle de måtene vi ikke vil at de skal gjøre det.
Det som slo meg mest med denne samtalen med pasienten, det var mobiltelefonen. Hvor lett er det ikke å bare tenke: Jeg skal bare sjekke, jeg skal bare gå inn på kolonial.no og handle litt mat – du vet hva du skal – men hvordan oppleves det hos den andre? Hvor ofte har du ikke tatt frem mobilen når du sitter og snakker med noen. Du vet at du bare skal sjekke noe, men mobiltelefonen er en usynlig vegg som gjør at du blokker ut. Og det som traff meg så inderlig, var da hun sa: Jeg føler at jeg blir avvist gang på gang på gang. Jeg blir avvist, de ser meg ikke, jeg blir ikke sett.
Og jeg vil se. Jeg vil være til stede. Og det er ikke meningen å skru av og ikke se, ikke være til stede. Man må jo være litt effektiv! Jeg skal bare, jeg skal bare … Og så er det kanskje ikke det som er det viktige. Så tenk over hva den mobilen gjør, når du tar den opp og bare «scroller» litt. Hva gjør det med den personen du sitter sammen med?
En annen ting som også har fått meg til å reflektere mye i det siste, er hvorfor det er så mye snakk om mobbing. Hvorfor det må henge plakater oppe på skolen om raushet. Barn er ikke skapt til å se forskjeller. De er ikke skapt til å mobbe. Barn er takknemlige. Men det er vi som har lært dem opp. Det vi sier om andre, og om ting generelt, påvirker hvordan barna våre sier og gjør ting. For bladene faller ikke langt fra stammen.
Det gjør meg vondt i hjertet når jeg leser at voksne mennesker går til angrep på andre voksne mennesker på nettet, i stedet for å gå direkte til den personen det gjelder og si det. Hvis du ikke kan si det face to face til en person, så bør du kanskje droppe det. Det er så lett at det skjer en misforståelse.
Vi er alle forskjellige – og vi opplever ting på ulike måter
Hvis jeg hadde sagt eller skrevet en setning til fem forskjellige personer, så hadde alle fem opplevd den setningen på vidt forskjellige måter. Alt etter hvor de var i dag, historien mellom meg og den personen, hvor den personen var: Hvis du hadde verdens beste dag, opplevde du den meldingen veldig hyggelig – hadde du opplevd å bli kritisert, så opplever du det som noe helt annet. Vi mener det som oftest godt. Men oppleves det sånn? Ordene vi sier, rosen vi gir, veggen vi skaper – hvordan oppleves det?
Jeg er ikke perfekt, og jeg vet at vi alle er forskjellige. Noen vil ha ros i plenum, men ikke direkte til seg selv – andre tar det mer til seg hvis du tar det direkte. Vi er forskjellige, og vi må godta at vi er forskjellige. Vi er forskjellige i hvordan vi ser ut, hvordan vi oppfører oss og hvem vi liker. Og det er helt greit! Det er bra at ikke alle liker alle og at alle er på samme måte. Det er det som gjør verden så spennende. Det hadde vært dødskjedelig å komme inn i et rom der alle sa det samme, oppførte seg på samme måte, gjorde akkurat det samme: Vi må godta at vi er ulike, men gjøre så godt vi kan, og huske at selv om du mener det godt, selv om du med hånda på hjertet ønsker det beste for personen, så er det ikke alltid det tas sånn.
Vær bevisst!
Så vær bevisst. Det er alt jeg ønsker å si. Samtalen med den pasienten vekket noe i meg: det å være bevisst på hva vi sier, hvordan vi svarer, hvordan vi oppfører oss og hvordan vi ter oss. Hvordan hadde du opplevd det hvis noen gjorde det samme med deg, og du hadde verdens dårligste dag? Og hvordan hadde du opplevd det hvis du hadde piggene ute? For det er jeg helt sikker på at du også har noen ganger. Jeg tror, med hånda på hjertet, at gir vi kjærlighet, så får vi kjærlighet. Vi må gi det på vår måte til den personen som trenger det, og å se den personen. Pass på deg selv, og vær bevisst på dine handlinger.
Jeg vet du er god om hjertet.
Vær deg selv, og gjør det beste.
Klem Marianne